Da jeg fikk min første labrador for 7 år siden fikk jeg også umiddelbart stor interesse for jaktprøver. Med hjelp fra svigerfar startet jeg min prøvekarriere med Lisa, tok 3 førstepremier på rappen på B-prøve + guns choice og dermed var jeg solgt. Jeg kjøpte en ny hund, startet på'n igjen og denne gangen har trente jeg med tanke på duejakt og varmtviltsprøver. Men hvor lett er det egentlig å merittere sin hund på A-prøver når man bor i Norge? Jeg har ingen problem med å reise til Danmark eller Sverige men det burde ikke være nødvendig når vi bor i et land stappfull av due, and og gås. Er det kompetanse vi mangler i Norge eller er kompetansen bare ikke tatt i bruk? Norges retriever-eiere er stort sett opptatt av kaldtviltsprøver og dummyprøver men jeg tror interessen fort hadde snudd til A-prøver dersom tilbudet var der. Når det sies så er det jo alltid noen som ikke er fornøyd med hva klubben driver med, men dette er mer en sak om generell holdning og interesse.
Hvordan vi trener og avler hund har direkte tilkobling med hvordan vi avprøver hundene, og når 98% bruker hunden til å apportere dypfryst fugl halveis i forråtnelse og grønne canvas-trukkede sagflis pølser så får vi hunder deretter. Våre hunder trenger ikke å måtte ha tålmodighet nok til å sitte 30 minutter under en drive, de trenger ikke å måtte lære å holde et område for alt i verden fordi fuglen har stuplanda langt ned i høygrass. I stedet lærer vi dem å søke stort og kjapt og vi forventer at de skal plukke opp dårlig vilt som om det var nyskutt. Dårlig er den hunden som nøler med å gape over en illeluktende kanin som har vært apportert 5 ganger tidligere.
Hadde det ikke vært moro med en tittel som het NJ(a)CH slik som i Sverige?
